I 1997 fikk professor Marit Kirkevold og hennes kollegaer midler fra Helsedirektoratet for å utvikle bedre tjenester for eldre sykehjemspasienter.
– Vi søkte midler til et lite pilotprosjekt som jeg kalte «Universitetssykehjem». Som forsker er jeg, vant til å teste i liten skala før et prosjekt rulles ut. Helsedirektoratet ville det annerledes og ga oss masse midler og beskjed om å teste ut ideen både i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og i Karasjok, forteller hun.
Evalueringer
Marit Kirkevold scenen under Arendalsuka 2025.Prosjektet hadde som mål å forene praksis og forskning ved å gjøre sykehjem til en felles lærings- og forskningsarena for studenter, ansatte og forskere.
– Vi gjennomførte et fireårig prosjekt med studenter, lærere og forskere, hvor vi prøvde ut en del av de ideene som Universitetssykehjemmet i Agder prater om i dag. Vi la vekt på forskning, og på å utvikle kompetansen til de ansatte, med utgangspunkt i deres egne ønsker. I tett samarbeid med universiteter og høyskoler vokste det fram mange små prosjekter. Det skapte stort engasjement, sier hun.
Kirkevold og kollegaene evaluerte kontinuerlig, noe som var uvant for mange i sykehjemmene.
– Mange ble litt oppgitt over oss. Vi ba om prosjektbeskrivelser, underveisevalueringer og rapporter, noe som ikke var vanlig da. Vi trengte det for å dokumentere hva vi gjorde, og for å finne ut hva som virket og hva som ikke virket, forteller hun.
Fra forskning til utvikling
Etter fire år var tanken å etablere prosjektet permanent. Det ble ikke helt slik Kirkevold hadde sett for seg.
– Direktoratet valgte å la et eksternt firma evaluere oss. De mente metoden vår ikke holdt som forskning, og at hovedfokuset burde ligge på kompetanseutvikling – ikke forskning. Resultatet ble det vi i dag kjenner som Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester, sier Kirkevold.
Hun roser utviklingssentrene for innsatsen de har gjort, men mener det faglige samarbeidet mellom sykehjemmene og de akademiske institusjonene ble svekket.
– Utviklingssentrene gjorde, og gjør mye bra, men de ble etter hvert i stor grad løsrevet fra universitetene og høyskolene, og ble kun en del av kommunene. Dermed mistet man en viktig faglig kobling.
Forpliktende samarbeid
Marit Kirkevold heier på Silje Bjerkås og resten av gjengen som jobber med Universitetssykehjem-planene.Det er nettopp denne koblingen Kirkevold nå mener er avgjørende for Universitetssykehjemmet i Grimstad og Agder.
– Hele ideen hviler på et forpliktende samarbeid med Universitetet og Fagskolen. Det trekant-samarbeidet må være der – ellers tror jeg ikke prosjektet vil lykkes. Det var nettopp dette som glapp for oss på 90-tallet, da myndighetene overtok og lagde noe annet ut av det vi hadde bygget opp. Universitetene og høyskolene mistet interessen, og dette tette, forpliktende samarbeidet døde derfor ut, sier hun.
Heier på Grimstad
Kirkevold har hatt mange samtaler med prosjektgruppen for Universitetssykehjemmet i Agder. Hun håper inderlig at de lykkes med det hun selv og kollegaene ikke klarte på 90-tallet.
– Jeg heier veldig på Universitetssykehjemmet i Agder. De kan dekke et hull som vi ikke klarte å fylle. Utviklingssentrene og kompetansesentrene har gjort mye bra og jobbet effektivt, men Universitetssykehjemmet skal være noe annet, med sterkere forankring i forskning.
Hun er glad for at en ny generasjon nå ser behovet for universitetssykehjem.
– Det trengs mer forskning i tjenestene i årene fremover, og det er nettopp det Universitetssykehjemmet i Agder legger opp til. Jeg vil gjerne bidra så de unngår de feilene vi gjorde, men uten å være noen «syvende mor i huset». Jeg håper virkelig de lykkes.
Hennes siste råd er enkelt og viktig:
– Lytt til dem som kommer «nedenfra». Studentene ser ting vi andre ikke ser. Vi må lære av dem, ikke bare lære bort til dem, avslutter hun.